Siwa holder sin egen tid. Innkilt nær den libyske grensen ved den ytterste vestkanten av Egypts ørken, lå denne oasen så langt utenfor Kairos rekkevidde at den frem til en asfaltert vei kom på 1980-tallet hovedsakelig ble nådd med kamel - og isolasjonen vises på den beste måten. Folk her snakker siwi, et berberspråk, ikke arabisk først; kvinner vever brudesølv og broderier etter mønstre eldre enn nasjonalstaten; og hele det grønne bassenget av daddelpalmer og olivenlunder flyter i et hav av sand, omkranset av saltsjøer som glitrer som sølt kvikksølv under solen.

Oasen bærer historien sin i soltørket leire. Shali-festningen reiser seg fra sentrum av byen, en labyrint fra 1200-tallet av kershef - salt og leire - som smelter litt med hvert sjeldne regn og fremdeles ser ut som et sandslott forlatt av kjemper. Ute ved Aghurmi står Tempelet til Amun-orakelet, der Aleksander den store i 331 f.Kr. kom for å bli bekreftet som en sønn av guden; du kan klatre opp til det for den samme lange utsikten han hadde. I nærheten holder de klippehugde gravene i Gebel al-Mawta - de dødes fjell - sine malte tak, og den kildematede dammen kjent som Kleopatras bad bobler fremdeles kjølig og klar.

Kveldene tilhører vannet og stillheten. Lokale og reisende driver ut til Fatnasøya, en palmekranset landtunge på en saltsjø, for å se solen synke og overflaten bli rosa og gull. Middagen kan være langsomt tilberedt lam og dadler hos Abdu, et fast holdepunkt i flere tiår, eller et roligere bord hos Albabenshal innkilt i de gamle festningsmurene. Bli lenge nok og rytmen kryper inn under huden - bønneropet over palmene, eselkjerrene, de hypersaline sjøene der du flyter som en kork, og vissheten om at ute forbi Adrère Amellals lampelyste leire løper Det store sandhavet videre i hundrevis av tomme mil.