Farafra er Vestørkenens stilleste hjørne, og den bærer den ensomheten stolt. Den minste og mest avsidesliggende av de store oasene, er det egentlig en enkelt beduinbosetning - Qasr el-Farafra - av lave hus i soltørket leire, palmehager og varme kilder, omkranset av ingenting annet enn sand i alle retninger. Det er få severdigheter å krysse av og det er nettopp poenget: folk kommer til Farafra for å koble av, for å drikke myntete med gjestfrie lokale, og for å sitte på selve kanten av et av de merkeligste landskapene på jorden.

For Farafras store attraksjon ligger like utenfor døren. De nordlige delene av Den hvite ørkenen nasjonalpark begynner en kort kjøretur unna, kalkplatået erodert til et drømmelandskap av bleke skulpturer som tar fyr i solnedgang og gløder under månen. Underveis står Krystallfjellet, med sine kvartsårer som funkler i solen, og Den store sanddynene ruller av mot horisonten. I byen er det eksentriske Badrs museum den ene kulturelle stoppet - en selvlært lokal kunstners galleri i soltørket leire av malerier og folkeskulptur som fanger oaselivet bedre enn noen reisehåndbok.

Teksturen i Farafra er mild og langsom. Skli ned i det dampende svovelvannet ved Bir Sitta mens ørkenen kjøles, vandre palmehagene der kilder holder alt usannsynlig grønt, og la stedets beduinrytme ta over. Den klassiske luksusen er en overnattingssafari inn i Den hvite ørkenen herfra - en leir blant kalktårnene, et bål under en kolossal himmel, og en stillhet så fullstendig at du kan høre sanden skifte. Den mangeårige Badawiya-losjien gjør en innbydende base før og etter sanddynene.