Kairoboerne kaller byen sin Umm al-Dunya - verdens mor - og etter en dag her forstår du selvtilliten. Ingen annen by stabler århundrene så sorgløst oppå hverandre: en faraonisk obelisk på ett gatehjørne, en fatimidisk minaret på det neste, en falmende belle époque-fasade som smuldrer over en koshari-disk. Storkairo rommer rundt tjue millioner mennesker, og alle ser ut til å være på Tahrirplassen samtidig. Knepet er å slutte å kjempe mot tettheten og begynne å lese den, bydel for bydel.

Islamske Kairo er den middelalderske kjernen, og Al-Muizz-gaten er ryggraden å gå den langs - en flombelyst korridor av moskeer, sabiler og madrasaer som løper ned til Khan el-Khalili, kobbersmedenes basar som har drevet handel siden 1300-tallet. Sør for dette ligger koptiske Kairo, der Den hengende kirken svever over en romersk port og det kristne Egypt holder sin eldste adresse. Hovedoppslaget har likevel flyttet til ørkenkanten: Det store egyptiske museet viser nå Tutankhamons komplette skatt med utsikt til pyramidene i Giza, og har erstattet den falmede karmosinrøde hallen på Tahrir som byens absolutte must.

Når kvelden kommer, mykner byen. Klatre opp i den lotusformede Kairotårnet på Gezira for den definitive 360°-utsikten, eller velg den eldre nytelsen - en felucca som krysser Nilen i solnedgang mens bønneropet ruller utover takene fra tusen retninger på én gang.