Luxor er bygd på beina av Theben, Egypts hovedstad på toppen av Det nye riket, og byen holder fremdeles fast ved Nilens eldgamle logikk: de levende på østbredden der solen står opp, de døde på vestbredden der solen går ned. Den kalles ofte verdens største frilluftsmuseum, og påstanden er vanskelig å bestride når en enkelt by rommer Karnak, Kongenes dal og Hatshepsut-tempelet innenfor noen få kilometer fra hverandre.

På østbredden er Karnak det største religiøse komplekset som noensinne er bygd - dens store hypostylhall en forsteinet skog av 134 kolossale sandsteinssøyler - og Luxortempelet forankrer den moderne byen, betagende når det flombelyses etter mørkets frembrudd. De to var en gang forbundet av Sfinksalleen, den 2,7 kilometer lange prosesjonsveien som ble storslått gjenåpnet i 2021 og nå er byens fremste spasertur. Kryss over til vestbredden, og registeret skifter fra tempel til grav: 63 faraoer, inkludert Tutankhamon, hviler i de fargesterke, klippehugde kamrene i Kongenes dal, mens Hatshepsuts søylebårne terrasser reiser seg rett ut av klippene ved Deir el-Bahari og Memnonkolossene holder vakt over innfarten.

Den karakteristiske Luxor-opplevelsen svever over alt sammen: en varmluftsballong ved daggry, drivende over den thebanske nekropolisen mens det første lyset tenner templene, elva og den grønne stripen av dal nedenfor. Etterpå senker byen seg til nilens tempo - en felucca til Bananaøya, en tagine i et restaurert byhus fra 1930-tallet, en solnedgang på kornisjen der Howard Carter en gang kunngjorde århundrets funn.