Få steder i Egypt føles like avsidesliggende, eller like usannsynlige, som Abu Simbel. Du kommer til selve kanten av landet, der ørkenen løper ned til den blå vidden av Nassersjøen og Sudan ligger like bortenfor horisonten. Skalaen på ambisjonen her er overveldende på dobbelt vis: først at Ramses II beordret kolosser av denne størrelsen hugget rett inn i en nubisk klippe for mer enn tre tusen år siden, og igjen at ingeniører på 1960-tallet saget hele monumentet i blokker og løftet det, stykke for nummerert stykke, til høyere grunn over de stigende vannene fra den nye dammen. De to historiene sammen er stedets geni.

Det store tempelet kunngjør seg selv med fire sittende Ramses-kolosser, hver ruvende over inngangen, stirrende ut over sjøen med guders ro. Pass mellom dem inn i fjellet og berget sluker deg - en hall kledd med søylestatuer, vegger hugget med faraoens slag, og langt inne sanktuariet der fire guddommer sitter i mørket. To ganger i året, rundt 22. februar og 22. oktober, trer morgensolen hele tempelets lengde for å lyse opp dem. Ved siden av står det mindre Nefertari-tempelet, viet til Hathor, der dronningen for én gangs skyld er hugget like høy som kongen sin.

De fleste besøkende ankommer, ser templene og drar innen et par timer, noe som er synd, for Abu Simbel belønner dem som dveler. Bli til kvelden lyd- og lysshow, når fasadene blir et lerret for den gamle historien fortalt i farge og stemme. Aller helst, tilbring en natt: den lille nubiske landsbyen har sin egen milde rytme, og hos Eskaleh, en økolosji av soltørket leire ved sjøbredden, kan du spise nubisk mat og se lyset skifte over vannet. Noen reisende når templene med Nassersjø-cruise, glidende inn fra vannet mens kolossene reiser seg foran.