Rosetta - Rashid på arabisk - er en av de mest stillferdig bemerkelsesverdige byene i Egypt, og en av de minst besøkte. Den ligger der den vestlige grenen av Nilen, etter sin tusen mil lange reise, endelig tømmer seg ut i Middelhavet. En gang en blomstrende havn som overgikk Alexandria, har den glidd inn i en grasiøs, falmet pensjonisttilværelse, med sin høye alder bevart heller enn feid bort. Byen er verdenskjent for en gjenstand som ikke lenger er her: Rosettasteinen, platen av mørk granitt hvis tre skrifttegn låste opp hieroglyfene og, med dem, hele det tapte språket til det gamle Egypt.

Det som overlever i Rosetta er arkitektur du ikke vil se noe annet sted - høye osmanske kjøpmannshus bygd av karakteristisk rød-og-svart murstein lagt i dristige mønstre, deres utskårne treskjermer og staselige fasader en opptegnelse over byens merkantile storhetstid. De fineste, som det vakkert restaurerte Arab Kily-huset, kan besøkes. Nord for byen står Fort Julien, festningen der franske soldater gravde frem den berømte steinen i 1799. Andre steder lagdeles århundrene forsiktig: den gamle Zaghloul-moskeen med sin søyleskog, den ærverdige Abu Shahin-møllen, og ved byens kant det brede, dunkle punktet der elvens strøm møter det åpne hav.

Rosetta belønner en rolig vandring. Det er få formelle severdigheter utover husene og festningen; nytelsen ligger i teksturen til en alminnelig deltaby som tilfeldigvis er gjennomsyret av historie - fiskebåter på elva, bønneropet over flislagte tak, teglass på skyggefulle hjørner. Nede ved vannet serverer enkle griller dagens fangst fra Nilen og havet, spist enkelt med brød og salat. Få utenlandske besøkende tar turen, noe som er nettopp dens sjarm: et sted som fortjente en fotnote i enhver historiebok, mens det stille fortsetter med nåtiden.