Port Said ble født av Suezkanalen og har aldri glemt det. Grunnlagt på 1850-tallet som Middelhavets port til den store vannveien, vokste den til en kosmopolitisk frihavn der skip og sjøfolk fra hvert hav passerte gjennom - og den maritime selvtilliten definerer den fremdeles. Skylinjen er en parade av elegante kolonibygninger med dype trebalkonger og grønnkuppelsilhuetter, foran en sjøfront der, selv nå, containerskip og tankskip glir forbi i staselig prosesjon på vei til og fra kanalen. Det er en by som føles evig på kanten av et annet sted, balansert mellom havet og resten av verden.

Vannveien er attraksjonen, og byen er ordnet for å se den. Den staselige bygningen til Suezkanalmyndigheten, kronet med sin trio av grønne kupler, troner over kanalinngangen som en sekulær katedral. Langs fronten løper kornisjen, der hele byen spaserer for å se skipsfarten, og fra dens kai pendler den lille Port Fouad-fergen over kanalen - en gratis, to minutters krysning som teknisk sett bærer deg fra Afrika til Asia og tilbake. De Lesseps-sokkelen minner om kanalens franske ingeniør, mens Port Said Military Museum og de fotogene gatene i kolonikvarteret fyller inn resten av historien.

Port Said bærer sin frihavnsidentitet lett og fornøyelig. Handel i tax-free-sonen er en mangeårig lokal sport, og sentrumsgatene rundt landemerker som El Borg og Gianola summer av kafeer og gamle konfektmakere. Sjømat er den store stiften - fiskemarkedet forsyner restauranter langs fronten, og middag betyr hva enn som kom inn den dagen, grillet eller stekt. Om kvelden gløder de balkongkledde fasadene, familier spaserer kornisjen, og lysene fra passerende skip driver over det mørke vannet. Til tross for all sin industrielle hensikt er det en avslappet, saltluftet by som lever lykkelig etter havets rytme.