I flere tiår betydde navnet El Alamein én ting: ørkenslaget som vendte krigslykken i Nord-Afrika under andre verdenskrig. I dag bærer den samme kysten en oppsiktsvekkende dobbeltidentitet. Vest for Alexandria skråner Middelhavet ned i bånd av turkis og melkejade så levende at de ser retusjerte ut, og langs det vannet har Egypt trollet frem et glitrende sommerparadis - strekningen lokale ganske enkelt kaller Sahel. Dystre krigskirkegårder og skinnende nye marinaer deler nå én enkelt strandlinje, og kontrasten, heller enn å skurre, gir dette stedet sin særegne tyngde og glamour på én gang.

Oppgjøret med historien kommer først. El Alamein Commonwealth War Cemetery er det emosjonelle sentrum - rad på rad av bleke gravstener for menn fra et dusin nasjoner, plettfrie mot ørkenen. I nærheten legger El Alamein Military Museum ut felttoget med stridsvogner og feltkanoner, mens det ruvende tyske krigsminnesmerket grubler på sin høyde som en sandsteinsfestning. Så snur stemningen: kjør videre til Sidi Abdel Rahman, der en perfekt turkis bukt åpner seg, og til de hvite tårnene i New Alamein City og den yachtkantede Marassi Marina, det polerte ansiktet til den nye rivieraen.

Utenfor sesongen, om våren eller tidlig på høsten, tynner feriestedsfolkemengdene seg ut og kysten avslører en langsommere nytelse. Gå den tomme sanden ved Sidi Abdel Rahman i det myke kveldslyset, når vannet kjøles til lavendel og den eneste lyden er vinden fra sanddynene som slukte en hel hær. Egyptere kommer hit for å svømme og dvele over lange lunsjer med grillet fisk, og den nye byens kafeer holder seg opplyst sent. Det er en underlig, gripende kombinasjon - et erindringslandskap som forsiktig har lært å feire de levende igjen.