Marsa Matrouh eksisterer for sommeren og later knapt som noe annet. I noen få varme måneder fylles beduinbyen på Egypts ytterste nordvestkyst med familier som jakter på dens store premie - en rekke skjermede bukter der Middelhavet blir en usannsynlig melkejade over sand i fargen av ben. Utenfor sesongen stenger feriestedene og vinden plystrer gjennom tomme gater, men i juli summer kornisjen til midnatt, strendene er en mosaikk av parasoller, og hele stedet gir seg helhjertet over til sol, salt og sjømat. Den er upretensiøs, litt ru i kantene, og elsket for nettopp det.

Kysten er attraksjonen, og dens praktstykke er Agiba Beach - agiba betyr «mirakel» - en bitte liten bukt rammet inn av okerfargede klipper, nådd ned en bratt sti til vann av nesten uvirkelig klarhet. Vestover langs den samme kysten ligger Kleopatras strand, med sine fjellbassenger og saltskårne buer, og den legendetunge Rommels strand, under hulen Ørkenreven sies å ha brukt som hovedkvarter og som nå rommer et lite museum til ham. For mer glansfull komfort strenger Almaza Bay eksklusive feriesteder langs en roligere lagune. Tilbake i byen holder El Obayed Beach og den lange kornisjen folkemengdene fornøyde.

Kveldene er der Matrouh viser sin egentlige karakter. Når varmen letter, strømmer familier ut på kornisjen, barn jager det grunne vannet, og lukten av kull driver fra sjøfronten. Fiskemarkedet setter rytmen for middagen - du velger fangsten din og får den grillet - og gam, ærverdige steder som Panayoti serverer den enkelt, med brød, salat og sitron. Det er lite uteliv av cocktailbar-typen; nytelsen er langsommere og mer felles, en by som spiser utendørs under stjernene før den korte sesongen snur og kysten blir stille igjen.