De fleste cruisepassasjerer møter Edfu halvsovende, vekket ved fortøyningen av klapringen av hover på kornisjen. Det er en arbeidende nilby med sukkerraffinerier og støvete plasser, og ved første øyekast virker det som et sted du bare passerer gjennom på vei sørover til Aswan. Men Edfu vokter en av oldtidens store overlevelser, og byen har ordnet seg rundt den gaven med en lett, rolig selvtillit. Det er ingen hast her, ingen trengsel av selgere på Luxors skala - bare vognene som venter, souken som rører på seg, og et tempel som har overlevd alt rundt seg.

Horus-tempelet er grunnen til at du har kommet, og nesten ingenting forbereder deg på hvor komplett det er. Sand begravde det i århundrer, noe som er nettopp grunnen til at det står i dag med sin tårnende pylonfasade nesten intakt, relieffene skarpe, taket fremdeles over hodet. Tre gjennom porten og en stor granittfalk - Horus selv, kronet og årvåken - vokter forgården. Inne blir rommene mørkere og mer hemmelige til du når sanktuariet og det lille biblioteket som en gang ble kalt Bøkenes hus, med veggene innskrevet med titlene på papyrusruller for lengst forsvunnet i støv.

Nytelsen ved Edfu er like mye ankomsten som målet. Hestevognturen fra brygga er en del av ritualet - et langsomt klipp gjennom alminnelige gater, forbi bakerier og barberere, mens kusken peker ut ingenting spesielt. Etterpå er det tid for byens souk, der handelen er for lokale heller enn besøkende, og teen helles sterk og søt. Sør for byen ligger de gamle sandsteinsbruddene i Gebel el-Silsila, der Nilen smalner og eldgamle steinhuggere skar stenen som bygde halvparten av Egypts templer - et stillere, tommere motstykke til Horus' storhet.