Nuweiba er Sinai på sitt mest rolige - en lang, løs spredning av palmeskyggede beduinleirer strukket langs Aqababukta, der ørkenfjellene faller nesten rett ned i et oppsiktsvekkende blått hav. Det er ingen egentlig by å snakke om, ingen hast og lite støy; folk kommer hit nettopp for å roe ned. Om dagen er lyset voldsomt og vannet rolig; i skumringen gløder fjellene bak stranden i en dyp rosa, og på tvers av den smale bukten blir kysten av Saudi-Arabia gull og deretter fiolett. Det er den slags sted der en planlagt overnatting med letthet strekker seg til en uke.

Nytelsene er enkle og formet av landskapet. Tarabin Beach, like nord, er den livligste stripen, med sine hytter og kafeer som strømmer ut på sanden. Lenger borte er leirene ved Ras Shaitan roligere, bygd for hengekøyer, svømming og det å gjøre svært lite. I innlandet bringer en firehjulstrekker og en kort spasertur deg til Coloured Canyon, en smal kløft av sandsteinsvegger stripet i oker, rust og fiolett, mens den mildere Wadi El Weshwashy byr på en halvdagsvandring gjennom palmer og fjell. Tilbake på kysten faller husrevene bort like utenfor land, lett snorkling rett fra stranden.

Etter mørkets frembrudd samler livet seg rundt bålet. Ved leirer som Habiba Beach Lodge og Ras Shaitan-hyttene griller beduinverter dagens fangst og serverer den under en himmel tett med stjerner, de eneste lydene skvulpingen fra bukten og knitringen fra drivved. Det er en praktisk magi ved stedet også: fra Nuweibas havn krysser en ferge til Aqaba i Jordan, og setter Petra innen rekkevidde for en lengre tur. Men de fleste reisende finner at den største luksusen rett og slett er å bli værende, barbeint, uten noe spesielt sted å være.